Kapasitet

Posted on Posted in #klinikerliv, Refleksjoner om livet

En ting jeg ofte har synes har vært veldig underlig gjennom livet, er når folk har følt de skal komme med innspill på hva og hvor mye jeg skal gjøre. Som kanskje åpenbart av alt jeg har gjort opp gjennom, så har jeg en relativt høy driv i meg. Det blir også derfor veldig snålt når noen føler de skal komme med innspill på at jeg må velge det ene eller andre, eller at jeg må “ta det med ro”. Det er jo bare frustrerende – å gå med ting inni meg jeg vil sette ut i livet, og så få høre at jeg skal dra i brekket… for en absurd og frustrerende idé.

Men samtidig tror jeg at jeg skjønner litt hvor det kommer fra. Ofte får jeg jo høre fra folk at jobb er bare noe som må gjøres, at det er altfor mye å gjøre, at dagliglivet er et slit osv. I dette perspektivet skjønner jeg godt at det ikke er noe ønske om å legge til et par sportsturneringer, skrive en bok eller to, kanskje pløye gjennom noen forelesningsserier i et artig fag, eller ta på seg noen nye styreverv.

Og det er vel strengt talt et slags samfunnsproblem. Folk, kanskje spesielt unge, får både beskjeden om at de kan få gjøre absolutt alt de vil, samtidig som det prises høyt å jobbe hardt og være flink. Og er det noe som går tapt i dette, så er det vel å forstå hva i all verden det vil si å “gjøre det man vil” uten at det går åt skogen på et eller annet vis.

For å hive inn mitt eget perspektiv, så er min erfaring at det handler om å velge det som genuint vekker energi i meg. Så lenge hver ting faktisk har en genuin appell til noe viktig i meg, så kan jeg stable en haug med ting oppå hverandre. Å skrive bok, gjøre doktorgrad, fighte profft og drive treningssenter… gikk helt fett. Fordi alt sammen var ganske engasjerende (bortsett fra at den doktorgraden burde nok vært i noe helt annet, sånn optimalt sett).

Men det er noe hakket dypere her også. Om vi kan være enige om at det ikke er noen iboende mening i verden, så er det jo strengt talt ingen grunn til å hive seg på alt mulig om “engasjerende” egentlig betyr “er hypp på resultatet”. Da er det mer en sånn “se alt jeg kan gjøre”-øvelse. Om man skal kunne si at man gjør det man vil, så er vi inne på hvorvidt aktiviteten har en iboende verdi. Om man skal skrive, så bør man nok like selve skriveprosessen og det konkrete prosjektet man er inni. Om man velger et studie, så bør man nok like fagstoffet så godt at man vil helst lese alt om temaet. Om man velger en sport, så bør man digge å spille – uansett seier eller tap.

Og vi kan ta det enda litt videre. Bare dag til dag er det jo mange innfall man får, og hvert innfall har en emosjonell valør. Noe er sånn luftig fjas – lite å bite fast i. Andre ting er mer reelle ideer som kommer innom og liksom ikke vil forlate nøtta. Disse har også da veldig forskjellige følelser knyttet til seg – som “kjedeeelig”, “angstfull”, “hell no!”, “gledelig”, “digg” osv. Og med en stadig økende grad av selvinnsikt, erfaring og refleksjon, kan man også da klare å følge de mulighetene som er verdt noe. Man skriver liksom sitt narrativ gjennom valgte dører.

Sikkert tusen ting til å si om dette. Men poenget er bare at dette med menneskelige kapasitet, det tror jeg virkelig avhenger kraftig av hva man fyller tiden med. Er hver ting et ork man hiver på agendaen for å fylle kontoen, virke imponerende eller noe annet kødd, så skjønner jeg godt det blir lite til overs. Om man derimot har en sånn “dette er skikkelig riktig”-følelse knyttet til ting, så er grensen langt høyere (dog ikke evig – søvn må også til, haha).

 

Apropos ting jeg vil… savner skikkelig GTA V, ass… når kommer liksom neste ut? TB til en episk mission:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *