Kattehookern <3

Posted on Posted in #klinikerliv, Coaching, Refleksjoner om livet

“People hasten to judge in order not to be judged themselves.”
― Albert Camus, The Fall

Fader, ass, nå har jeg klart å binge meg gjennom hele sesong 3 ENDELIG. Hele Skam-universet ble satt pent på vent i det jeg vandret inn i et år med kognitiv nevrovitenskap, forskningsprosjekt og tennis for å overleve resten av røkla. Men etter et år med hard-edged #science, så er det digg å vende blikket mot mennesker og opplevelse igjen. Det er jo et paradoks på et vis, men dagens psykologi kan tidvis være så orientert mot faktabokser, p-verdier og legevitenskapelig tankegang at det som skjer av fenomenologi går litt tapt.

Anyway, jeg tenker litt på hva som var så digg med denne sesongen… Jeg mener, det er jo en veldig fin historie, og hele greia med O Helga Natt, kjærlighet som vinner under vanskelige forhold, et slag for seksuell frihet osv… #goodshit

Men det er noe her som jeg tror mange sikkert har tenkt på, og som jeg har lyst til å fremheve som sentralt: folk er jævla bra og aksepterende i serien. Ved flere tidspunkter legger sesongen frem situasjoner hvor Isak tar mot til seg og gjør seg sårbar, og vi som seere holder pusten og tenker “shit, nå kommer han til å få tyn” – fra moren, fra faren, fra guttegjengen, fra Sana, kanskje til og med fra Eskil fordi han ikke er “homo på rett måte” (#gaypride).

Men det skjer ikke! Folk rundt han tar det på strak arm og imponerer ved å ikke gjøre det rart og kjipt i det hele tatt. Det er en ikke-ting at han er skeiv. No worries, du får være som du er, kompis. Seff er det støtte å få. Og når dette med Evens bipolaritet kommer opp, så svever uventet nok Kattehookern inn med en sjeldent innsiktsfull rant som effektivt normaliserer at noen har psykologiske utfordringer.

Og dette er jo det som er så magisk, for Skam presenterer her et ideal. Det er sånn her det burde være. Kommunikasjonen burde være “no worries, homie – han virker dritkjekk, og det med bipolariteten ordner seg”.

Dessverre er realiteten en litt annen ofte. Jeg kjenner folk med ymse seksuelle legninger som har opplevd mishandel, utestengelse, juling mm, og som selv om de er langt over pensjonsalder fortsatt sliter med ting som skjedde i deres ungdom. Noe som gir meg helt frynser siden de er noen jævla fine folk. Og nettopp derfor er jeg glad for at serien heller presenterer nettopp et ideal, for den kunne tatt det til et mørkt sted. Men et ideal gir oss noe å hige etter, noe som er verdt noe – heller enn å resignere til den bleke realiteten som ofte får oss heller til å miste motet og resignere (og ende i lange Facebook-diskusjoner med dømmende retards).

…og hvis noen trenger å grine litt, så tar jeg selvsagt med toppscenen fra sesongen når Kattehookern gir jernet for Vilde:

Neida, kødda – med all respekt for min nye favorittkarakter Magnus, så får du også O Helga Natt med Isak og Even <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *