Selvsabotasje: rehash

Posted on Posted in #klinikerliv, Coaching, Refleksjoner om livet

This week, each one of you has a homework assignment. You’re gonna go out, you’re gonna start a fight with a total stranger…
[there’s a pause as he drools blood] You’re gonna start a fight and you’re gonna lose.

-Tyler, Fight Club

Ok, så jeg hadde ikke tenkt å ta tak i dette her, men det har dukket opp i en del samtaler/chatter den siste tiden, så ok. La oss snakke litt om selvsabotasje. Dette har jeg sett mye av, ass – jeg har hengt nok i fightmiljøet til å se en del av ytterpunktene folk går til for å rote det til før kamp. Noen har drukket seg full kvelden før kamp (jadda!), noen har overtrent veldig (og visst det utmerket godt), noen har gått for verdens hardeste sparring på onsdag (og blitt knocka) med kamp på lørdag… I shit you not, det det er mye spennende i denne kategorien.

Og jeg vil tro også folk flest har gjort mye mindre ekstreme ting – som å slite seg helt ut med lesing før eksamen (enda de VET det ikke er prestasjonsfremmende), lagt opp en altfor stressende dag før jobbintervju, lagt opp elendige premisser for en bra date – hva enn. Selv om vi liker å si det, så er det sjelden vi “gjør vårt beste”. Snarere “gjør vi vårt beste, men med masse kødd som kan brukes som unnskyldninger senere om det går dårlig”.

Følelsen man ofte sitter med, er at folk egentlig ikke er hypp på å være i prestasjonssituasjonen. Og det stemmer nok utmerket. Folk vil kanskje vinne kampen, ha jobben, få bra karakterer, få daten til sengs osv, men de vil helst ikke ha prosessen på veien dit.

Og hvorfor ikke? Vel, prosessen er der du møter på at du faktisk må kjempe deg gjennom masse motstand – det er usikkert, ukomfortabelt og krevende. Som jeg har nevnt før på bloggen, så stammer ordet “Satan” fra “one who opposes, obstructs, or acts as an adversary.” Det er altså ikke noe vi er så jævla glade i siden det har blitt personifiseringen av selve sjefen for helvete.

Så kan man vinne mot Satan, så å si? Veeeel, not so much. Men det som hjelper her, er faktisk å innse at man kan i mange tilfeller ikke vinne. Perspektivendringen handler om å heller digge selve testen, digge å bli prøvd – like å være der. Og det er også dette de råeste mentale atletene gjør: får et kick ut av å være i selve kampen (ofte kalt å ha “Gameness”). Og det samme gjelder dating når jeg snakker med de beste jeg kjenner på det: de digger selve gangen fra man sier hei til man er i seng, spenningen i interaksjonen. Og med rett oppkjøring, er det ålreit å gå apeshit på en eksamen eller dra hjem et prosjekt også.

Med andre ord er klisjeen sann: når du liker selve greia og ikke er opphengt i resultatet, så blir det en game-changer – fordi den opprinnelige problemstillingen gjøres irrelevant. Det handler heller om tilfredsstillelsen av å vite at man la alt inn i prestasjonen, og “win, lose or draw”, så har man faktisk hatt det fett og lagt inn det man kan. Det er noe forbanna ærlig i det – ingen unnskyldninger, liksom.

Og med det, er det bare å gi mic’en til Beastie Boys:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *