Hvor nå?

Posted on Posted in #klinikerliv, Refleksjoner om livet

“To live is the rarest thing in the world. Most people exist, that is all.”
― Oscar Wilde

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å blogge om dagen, ass. Greia er at bloggen opprinnelig oppsto fordi jeg begynte en lenger dannelsesreise, som det så fint heter – eller “The Hero’s Journey” om man skal gå helt i arrogant vranglås og sitere Campbell. Men som den trofaste leser har fått med seg, så har jo dette her vært en lang refleksjon som har spent seg på tvers av filosofi, dybdepsykologi, spiritualitet – og med en og annen rant innimellom fordi det er ikke alltid lett å begrense hva som bør hives ut på nett til allmenn lesing.

Så hva er det egentlig som har endret seg her? Vel, jeg har blitt stadig bedre på en veldig spesifikk ferdighet: å faktisk finne den indre årsaken til eventuelle kranglete følelser, tanker og filosofier, samt gå gjennom det hele til jeg treffer bunn. Der jeg før satt meg ned og prøvde å uttrykke et konsept og hva man kunne si om det når jeg kjente det buldret på innsiden, så setter jeg meg heller nå ned og går gjennom det fra A til Å for å finne mine egne komplekser og triggere. Det er dette prof Arthur Holmes velger å definere som den tradisjonelle dialektikken: simpelthen den filosofiske innfallsvinkelen hvor man graver seg gjennom hele problemstillingen til en konklusjon. Vi er her helt tilbake til pre-Sokratisk filosofi, altså.

Dette er jo da også på mange måter den hellige gral i psykodynamisk metode: å få til en gjennomgang av noe som skaper et problem i kognisjon, emosjon og atferd på en slik måte at man får en reell og automatisert endring – noe som griper hele veien ned i psyken. Og derfor er også en god forståelse av filosofiske konsepter så forbanna viktig i terapi, tenker jeg… Om man ikke er kjent med en del av de sentrale konseptene i idéhistorie og livsfilosofi, så er det lett at mange av tingene man går og tenker og føler på blir tolket altfor enkelt – og tatt ut av konteksten vi lever i kulturelt og historisk. Dette er noe som også plager meg en del med deler av den moderne terapi og populærpsykologi: man har en tendens til å bare sette en eller annen platt merkelapp på noe, og tro at man har klart å omfatte problemets kjerne. “Dårlig selvtillit”,  “usikker”, “deprimert”.

Fett nok, ass, men her glatter man naturlig nok over hva som ligger der og driver det hele. Snakker vi om en mangel på energi, en tanke om å ikke nå Kilden? Snakker vi om en krise i meningsbærende strukturer, tomrommet etter Guds død à la Nietzsche? Er det et problem her i å deale med sin skam og skyldfølelse i lys av dogmatisk moral – kanskje en innfallsvinkel fra Sofisme hadde vært nyttig?

Og selvsagt går denne veien i begge retninger. Filosofi som et intellektuelt verk uten psykologisk impact har lite nytte utenom selvhevdende mental masturbasjon etter altfor mange øl på en eller annen studentfest.

Men ok, når denne gåten har blitt til et praktisk terapeutisk verktøy, så er det liksom mindre bruk for å drive nettopp refleksjonen i bloggformat. I disse dager foretrekker jeg å bare sette meg ned med folk (eller evt meg selv) og prøve å løse problemet heller enn å skrive om det. Og iboende i dette er også at jeg heller ikke bryr meg lenger om temaet når prosessen er ferdig. Det er både velsignelsen og forbannelsen med metoden.

Såååå…. what now? Jeg liker jo denne bloggen, egentlig. Den har vært en god “venn” gjennom mange år, og jeg vet folk tidvis leser her også. Jeg har til og med hørt rykter om folk som går tilbake i arkivet og leser gamle greier jeg selv har glemt for lengst.

Hmm… jeg har da en tanke, som ikke er helt moden, men som virker attraktiv. Jeg tror at grunnleggende i meg som menneske og selvutnevnt eksistensialist, er at jeg faktisk liker å leve. Som en venninne av meg sa for mange år siden: “du er liksom liv, Jakob”. Så kanskje det hadde vært noe..? Å prøve å spre litt av det jeg føler livet gir, av det gode ved å være et menneske selv med alle våre rare issues og eksistensielle utfordringer?

Jeg skal tenke litt på dette. Om tanken gir vedvarende glede, så prøver vi noen innlegg og ser hvor det bærer.

Og med det tror jeg at jeg forlater PC’en til fordel for nettopp livet. Det er jo relativt fristende når dagen er glitrende fin med sol fra klar himmel, og jeg skal få massert opp #tenniskroppen om noen timer på Vestkantbadet. Good times <3

2 thoughts on “Hvor nå?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *