Motet, og ingenting å tape

Posted on Posted in Refleksjoner om livet

“Dare to courageous in life.
You have nothing to lose.”
― Lailah Gifty Akita

Etter evig mange år med idrett, og mye annen “satsing” på forskjellige prosjekter, har jeg lyst til å drodle rundt dette med “mot”. Mot er egentlig ikke for meg selve viljen til å ta på seg et prosjekt. Noen tenker at det å signe opp til en konkurranse, melde seg til en eksamen, søke på en jobb, starte et firma eller noe slikt handler om mot. Erfaringen vi har gjort oss, er at dette definitivt kan skape mange følelser – vi spøkte alltid innad i MMA-miljøet om de enorme sommerfuglene som fløy rundt i magen når vi signerte en kontrakt… Plutselig ble det reelt – om noen uker kom man til å stå i et bur og fysisk slåss mot en annen svært kompetent person, og med flere tusen tilskuere. Yikes!!

Men… samtidig handler dette mer om målsetting/gjennomføringsevne. Vi mennesker har den evnen til å sette et mål, forplikte oss til det, og eventuelle følelser som kommer handler nok i større grad om at man må gjøre et stykke arbeid med seg selv og der ute i virkeligheten. En kamp vil fordre å orke å spise lite for å kutte vekt (med tilhørende dårlig humør), trene flere ganger dagen (med tilhørende gråting i dusjen når man er sliten nok), tvil på egne evner (med tilhørende nervøsitet), takling av sirkuset rundt selve prestasjonen (med tilhørende angst) osv. Når realiteten treffer, får man en reaksjon. Greit nok.

Hva gjelder mot, så har vi gjerne snakket om det i en litt annen setting. Tanken som ofte kommer opp, er om man spiller for å vinne, eller for å ikke tape. Og her tenker jeg at vi har noe viktig som har med mot å gjøre… I sportskonkurranse, så kommer ofte motet frem når man pusher på og hele tiden prøver å finne en vei til seier. Og feigheten er der når man “safer”: danser rundt og prøver å bare ha akkurat nok poeng til å dra hjem kampen (jeg orker ikke nyansere argumentet her – ta det for det det er). Senest på tennisturneringer gjennom forrige uke var det de som verbalt delte tablået i “feige” og “aggressive” spillere.

Samme greie tror jeg vi ser i livet generelt. Man kan på en måte tørre å kjøre på og satse litt, eller man kan bruke mye tid på å bygge seg et luftslott av trygghet, et stillas som holder ting stabilt. Jeg sier luftslott fordi det ofte er fiktivt og kan komme i veien for ens egen livsutfoldelse. Om man etter hvert får et navn å leve opp til, en konto som skal beskyttes og økes, relasjoner som krever forsiktig vedlikehold, en jobb med krav til identitet, et image og hva enn… så blir det til slutt svært vanskelig å bevege seg og ta valgene man har lyst til. Og ikke minst kommer masse forventninger som tar moroa ut av det meste.

Apropos det jeg sa i nylige innlegg om livsfilosofi: å etterleve nye innsikter og ønsker er nær sagt umulig om man er livredd for å miste et eller annet oppfattet viktig aspekt av sin trygge lille vugge, sin kuvøse av tøv som øker angstnivået for det utenfor. Jeg tror kanskje det er derfor folk insisterer på å prate så mye om denne komfortsonen: man tenker seg at det er et eller annet sted hvor man er etablert, en mental illusjon av trygghet/vanthet.

Sånn sett liker jeg også det eksistensielle paradigmet: om man innser at livet er svært kort og at alt er borte vekk snart, så er det lettere å omfavne en sannhet av typen “alt dette er tull” og “prestasjoner til tross, så er jeg bare nok en dust”. Dette er litt stikk i strid med alt folk hevder om utvikling av selvtillit, men jeg tror det faktisk er langt mer konstruktivt å gå inn i situasjoner med “ingenting på livskontoen”. Da er man sulten, upretensiøs, ydmyk, hardtarbeidende og uten forstyrrende forventninger. Det er det gode gamle utsagnet om at det finnes lite som er så farlig som en person med ingenting å tape. Og ingen er så fri som den som klarer å ta innover seg det at man kommer inn med tomme hender, som en slags metaforisk nyfødt. Risikofølelsen reduseres tvert.

Så mot… mot er å være ingenting, og  slutte å tro at det man har fått til så langt er verdt en dritt. Du er nok en avansert ape som prøver å overleve og få pult, og alle verdens dresser, jobbtitler, pengebunker, eiendeler, seiere og lignende vil ha nøyaktig null reell innvirkning på det grunnleggende premisset. I det øyeblikket du bygger opp en oppfatning om at noe ved deg eller din situasjon er så veldig briljant og verdifullt, så begynner jaget etter selvtilliten og vedlikeholdet av luftslottet.

Og akkurat det kan oppsummeres med følgende retoriske innlegg: “Meh!”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *