Å Leve med sine Følelser

Posted on Posted in Refleksjoner om livet

“Life shrinks or expands in proportion to one’s courage.”
― Anaïs Nin

 

Dagens innlegg blir en forlengelse av forrige. Jeg snakket om å kunne velge sine livsfilosofier, om å la seg dra inn i en selvvalgt vei. Og som en konsekvens av å gjøre noe slik, er det selvsagt mange følelser som kommer opp for den som velger. Så jeg tenkte å snakke litt om dette fra et personlig opplevd perspektiv.

Det er vel ingen stor hemmelighet at jeg har valgt en del litt spesielle veier i livet. Og jeg er tilhenger av en del livsfilosofier og definisjoner på ord som “kjærlighet”, “tillit”, “nærhet” osv som nok avviker en del fra det man hører på den gjengse kafé, spesielt her i Norge (sorry, men vi er ganske homogene). Nettopp fordi det er et puslespill satt sammen av alt fra hardcore vitenskap til eksistensialisme til sufisme, så blir det eget. Og det er vel hele poenget med å velge sin egen livsfilosofi: det er noe særdeles subjektivt og helst skreddersydd – det bør ikke komme i en flatpakke fra Ikea. Man vet som regel når noe treffer en selv, men kilden kan være så utrolig mye forskjellig. Litt av spenningen ligger nettopp i at man aldri vet hvor man kommer til å finne noe som belyser noe viktig i en selv.

Naturlig nok kan slik egen livsfilosofi og eget synspunkt bli et tema for diskusjon i mange settinger – spesielt om det man sitter på er litt annerledes. Og jo mer annerledes, jo mer kan andre kjenne på emosjonell reaksjon. Om jeg eksempelvis beskriver krigerkulturen og det å gå kamper i MMA, vil alltid noen føle det er brutalt, andre lure på om man ikke blir veldig redd. Om jeg forteller om mitt perspektiv på kjærlighet, kan det fort være at andre tar opp temaer som sjalusi, potensialet for at det blir kleint eller at det virker vanskelig. Det samme kan jeg si om veldig veldig mange temaer i kategorien “way of life”.

Noen ganger stemmer vurderingen folk har på slike fenomener, andre ganger ikke – og akkurat hvordan du kommer til å reagere emosjonelt avhenger også av så utrolig mye at det gjerne er vanskelig å si… Men det som er problemet her, er at følelser gjerne brukes som et reelt argument:

“Det kunne jeg aldri gjort – jeg hadde blitt så sjalu!”

“Kødder du, jeg hadde blitt dritredd!”

“Jeg hadde følt meg så utrolig alene!”

“Shit, da hadde jeg blitt lei meg…”

Dette synes jeg blir ganske underlig. Eller, jeg kan forstå det, og det er svært menneskelig… men samtidig er det ikke slik at bare fordi noe gjør deg redd, lei deg eller utfordret, så skal det unngås. Det finnes mange vanskelige valg her i livet, og om man bare skal leve etter dagens emosjonelle meny, uten å kunne holde seg til en rettledende tanke/filosofi, så blir livet preget av å la seg dra rundt som et løv i vinden. Skal man unngå eksamener fordi man bli nervøs? Skal man bli med en kjip partner fordi det er vondt å være alene? Skal man si seg enig i alt folk sier fordi det er vanskelig å stå utenfor? Skal man la være å be ut de man liker fordi man blir tror det kan bli kleint?

Sånn sett har jeg langt mer tro på å prøve å bli informert rundt forskjellige idéverk som finnes der ute, reflektere rundt hva som passer en selv, føle på hva som “treffer” når man leser filosofi, poesi, skjønnlitteratur eller ser en bra film for den saks skyld… og så når man merker at noe virker riktig, så får man heller løse følelsene som hører med å følge veien man ser som rett. Å ha tillit til å kunne håndtere egne emosjonelle reaksjoner, er noe man rett og slett må jobbe frem over tid. Og der det blir for sterkt, er det faktisk mulig å gjøre intervensjoner for å løsne knutene som står i veien.

Men å argumentere mot å gjøre det man virkelig ønsker fordi man ser for seg at ens egne følelser ikke lar seg takle, det er å resignere til et fattig liv. Så la meg oppmuntre til å gjøre det intellektuelle først: ta valgene og så jobbe med den emosjonelle integrasjonen når behovet oppstår.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *