Filosofi i psykologi og biologi

Posted on Posted in Refleksjoner om livet

“Man is the only creature who refuses to be what he is.”
― Albert Camus

Det er vel ingen stor hemmelighet at jeg er ganske opptatt av krysningspunktet mellom filosofi og psykologi. Og i dette tror jeg noe av det mest fascinerende er  hvordan man kan bruke filosofi til å totalt overkjøre både det som er psykologisk “logisk” og det som driver oss biologisk. Jeg tenker jo da spesifikt på filosofier som er orienterte mot hvordan vi lever våre liv: stoisisme, kynisisme, nihilisme, eksistensialisme, fatalisme – all that jazz. Og det kan for den saks skyld være andre mer hverdagslige knipper av ideer som blir sammensatt til en “livsstil”, eller bevegelser med retningslinjer som griper inn i måten man tilnærmer seg livet på.

Så hva er det som er så underlig…? Vel, om man skal gå til biologien, så kan dens bidrag til menneskehetens atferd oppsummeres til “Survive and Get Laid”. Altså, virkelig… at vi er her er et symbol på akkurat den strategien, og det er massevis av hardkoda greier i hjernen som er dedikert til oppgaven. Det leder også til mange svært spennende fenomener og handlingsmønstre, men igjen… målet er enkelt: ikke dø + få pult.

Ser vi til psykologien, så vet vi også ganske mye om hva som gjør oss glade, hva som stimulerer hjernen vår på en fenomenologisk positiv måte. Vi liker å få oppfylt våre mål, vi liker å skape mening, vi liker å engasjere i nytelsesfulle aktiviteter. Ekstremt forenklet, så er det helt konge når vi får pumpet ut dopamin, endorfiner og diverse andre “digge hormoner”. Det burde være en ganske streit sak å følge.

Meeeen så for å runde tilbake til filosofien… Filosofien er normativ og preskriptiv: den kommer med innspill på hva man burde og hva man kan, basert på komplekse idéverk generert gjennom ofte omfattende resonnementer individer og grupper har hamret frem over mangfoldige år, noen ganger flere generasjoner. Og den kan være så konseptuelt slagkraftig at den trosser både biologi og en rasjonell forståelse av individets psykologi.

Om man går til livsfilosofier som Bushido (“krigerens vei”) og mangfoldige andre krigerfilosofier, så finner man i praksis levemåter og idealer som setter det å dø ærefullt og riktig langt over selve overlevelsen eller prokreasjonen. Og skulle man miste ansikt og ære, så må man kanskje til og med begå selvmord, noe som er rimelig langt fra en Darwinistisk vinnerstrategi. Flere tradisjoner betvinger også sølibat, en undertrykkelse av kanskje den mest betydningsfulle driften vi mennesker har i oss, med tilhørende sterke hormonelle og nevrale substrater. Og i dag ser vi også resultater av livsretninger og ideer hvor det å dø gjennom å skade andre blir forherliget – en fundamentalt absurd tanke. Ikke minst er det mangfoldige asketiske tradisjoner hvor man skal gi fra seg alle sine eiendeler og frasi seg rikdom, noe som igjen legger omtrent det dårligste utgangspunktet får både overlevelse og sex, og potensielt utsetter en for psykologisk sårbarhet av kjipeste sort. Og Crossfit… ikke la meg begynne å snakke om Crossfit…

Ok, så dette her… det er ganske interessant, ass. Og fra et psykologisk standpunkt er det artig å tenke seg at man kan faktisk omskape seg ganske radikalt idet man tar innover seg et perspektiv og integrerer det. Vi vet på en måte at det meste av det vi agerer på (utover det biologiske) handler om kulturelle normer, men vi kan faktisk velge (i det minste til dels) hva vi lar oss programmere av. Det er vel dette jeg synes er artig. Selv om man kommer fra en asketisk tradisjon, kan man lese om hedonisme og intellektuelt bestemme seg for at “ja, jeg vil gå inn i dette” – for så å søke miljøer, sosial støtte, teoretisk/filosofisk materiale (filmer, skrifter osv) og annet som gjør at man faktisk går den veien. Kanskje man til og med bygger noe eget inn i det…

Dette føler jeg er unikt menneskelig. Og hvis man orker å bruke tiden på å lese litt og “shoppe rundt”, så er det mulig å ta et valg innenfor et paradigme som bestemmer selve livsutfoldelsen – det er en underlig og spennende type frihet. Men det er selvsagt ikke gratis. Min erfaring med dette, er at det er angstskapende, og man må tåle en hel del motstand av både indre og ytre art. Når man velger en filosofisk tilnærming som ikke er umiddelbart tilgjengelig og normalisert i samfunnet man selv lever i, vil det være en god del potensielt kronglete og emosjonell diskusjon hvor man må forstå både seg selv og sitt valgte idéverk godt for å stå støtt. Dette tar tid og man må være ganske prinsippfast. Ikke minst vil handlinger basert på dette være potensielt veldig urovekkende for en selv – kanskje vil det utfordre harde indre konstruksjoner som moralske standarder, biologiske drifter, kraftige følelser (redsel, sjalusi, sosialt press…). Det krever mye av ens kognitive kontroll å holde kursen.

Men alternativet er på en måte bare å la seg dytte avgårde nedover elven uten noen reell selvbestemmelse; et slags “livets drivved”. Jeg tror ikke dette er noen stor løsning heller – i alle fall slik jeg ser det i min boble.

Så kan man selvsagt gå inn i argumentasjonen om at “det som gjør at du velger en viss filosofi også er predeterminert og drevet av determinisme + tilfeldigheter”, men jeg orker ikke den inception-diskusjonen akkurat nå. Så peace out 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *