Avvisning: ekspansjon og implosjon

Posted on Posted in Refleksjoner om livet
“I am good at walking away. Rejection teaches you how to reject.”
― Jeanette Winterson

Det var en stund siden sist, ass. Jeg har tenkt at jeg burde blogge mer for å få tanker ut av hodet og ned i et format som forplikter til litt ordentlig struktur. Kanskje siden jeg har eksamen på tirsdag i kognitiv nevrovitenskap, så ble behovet for å skrive litt mer menneskelig og abstrakt ekstra stort akkurat i dag. Så ja… here goes…

Jeg blir ikke akkurat den første som snakker om avvisning. Men siden jeg ofte er såpass vár på signaler i relasjoner, så kan jeg kanskje si noe verdt ettertanke. Det første jeg har lyst til å si, er at egentlig alle menneskelige responser kommer i grader. En avvisning kan være å gå fra en kjæreste eller si klart fra om manglende interesse for noen… Men det kan også være noe nesten umerkelig som å vinkle seg litt vekk i en samtale eller svare en melding med noe akkurat litt for tøysete til at det avsender sier blir tatt imot; en slags mikro-avvisning i form av å ikke skape rommet eller mottaket for det den andre egentlig formidler. Det er ikke noe nytt, for så vidt – vi kan også ha eksempelvis aggresjon som alt fra en vinge i en taxikø til en liten ekkel kommentar på enden av en samtale.

Men det er kanskje ekstra interessant (for oss som liker psykologi) å se spesielt på disse smånyansene og hva som skjer der. Det er her relasjonsfeltet ofte kan stå, løpe eller falle. En åpning til “noe annet” i den man snakker med kan komme i nettopp bisetningene, i en tilsynelatende uskyldig del av en melding, en litt for lang pause mellom et par ord. Og akkurat der skjer også de fleste avvisningene: når den ene parten prøver ubevisst eller bevisst å strekke seg litt, ekspandere litt, avgir et signal… og så blir det som formidles ikke plukket opp. Det er ikke engang snakk om noe verbalt alltid – bare det å ikke være med på en spøk, ikke adressere kommunikasjonen i deler av en setning, ikke plukke opp det lille ropet om bekreftelse mellom to stavelser kan være nok.

Så hva er det som kreves her for å klare å ta imot det som kommer “på linja”? Vel, det åpenbare er å være våken nok til å få det med seg, først av alt. I kurs jeg tidligere har holdt i coaching/relasjonsbygging, snakket vi mye om såkalt fjerde-nivå lytting som noe der man klarer å snappe opp det egentlige som skjer. Og å få til noe slikt avhenger av trening og en stor indre ro – fordi det ellers er så mye nesten umerkelig som ellers flyter forbi.

Et annet aspekt er ressurser… å føle seg kompetent, å ha tid, å orke… når vi springer avgårde og føler at det å møte det som kommer opp er for mye styr, at det kan lede til mange uforutsigbare konsekvenser, at vi må høre noe krevende, at det bringer oss til vanskelige steder i oss selv… Det er utfordrende fordi det er angstskapende. Klarer du å ta imot selv i en hverdag med avtaler, med mye å huske, med små marginer?

Og ikke minst er det vanskelig å være ærlig og noenlunde klar over sin egen tilstand – ens tanker, holdninger, følelser  og annet som kan innvirke når man skal ta imot noen. Å forstå hvem man selv er i interaksjonen… det er dritvanskelig. Jeg vet jeg selv har feilbedømt min egen posisjon mange ganger, og måttet “skjerpe meg” til en mer riktig forståelse av hvem jeg er for den andre. Ofte er ens usikkerheter den store stygge ulven her.

Til sist har jeg lyst til å gjøre en liten “throwback” til tiden da vi holdt på med såkalt “strukturert sjekking” – fordi det kan være klargjørende og det føles relevant her jeg sitter og skriver. Det er et konsept man ofte snakker om som heter “push-pull”; tanken om at man sier noe for å tilnærme seg den andre, for kort tid etterpå si noe som skaper litt avstand (og så “rince and repeat”). Tanken er å skape en spenning, bygget på usikkerheten om “det blir noe” eller ikke. Og ja, på et vis er det helt riktig tenkt – det viser seg fra forskning at vi mennesker tiltrekkes av “kanskje”-konseptet på samme vis som en del andre dyr. En slik usikkerhet kan ofte bli en seksuell spenning.

Men samtidig slår det meg at dette er en måte å “liste seg rundt i relasjonen” på. Vi legger ut noe, og hvis det ikke blir omfavnet, så trekker vi oss litt igjen. Det er på et vis en slags “jeg vil ikke ta det første steget”-lek, en konstant redsel for avvisning når begge partner prøver å manøvrere seg nærmere uten å bli såret og avspist. Det hele virker litt klønete og som å prøve å nærme seg noen mens man står nesten med ryggen til.

Jeg tenker at en mer krevende, men mer givende, løsning for å møte opp med folk, er å klare å faktisk “ta det”: skjønne hva som skjer, plukke det opp og åpne seg for det. Selv om livet ikke tillater det alltid, og våre indre usikkerheter kan ta plass, så synes jeg i alle fall det er veldig givende og meningsfylt når det er mulig. Opplevelsene som følger når man ser klart og klarer å handle, har en finere karakter enn etter min mening enn å gå i sirkler.

Jeg merker jeg er veldig ute av trening på blogg-greiene. Dette tok tid å uttrykke. Skal prøve å være mer i siget etter eksamen her 🙂 La meg tilby en liten videosnutt med melodi fra min favoritt, Cirque du Soleil, som kompensasjon for litt klønete innlegg:

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *