Meningsløshetens Menighet

Posted on Posted in #klinikerliv, Refleksjoner om livet

meaning1

“You will never be happy if you continue to search for what happiness consists of. You will never live if you are looking for the meaning of life.”

Albert Camus

Tja, siden det er eksamen torsdag, så burde jeg vel egentlig lese. Men tradisjonen tro, blir man stadig mer interessert i å gjøre andre ting jo nærmere den kommer 🙂 Så da tar jeg like godt for meg et stort tema: mening. Du vet, meningen med livet og alt det der. Og egentlig er jo innlegget ganske relevant for nettopp den eksamenslesingen 🙂

Ok, så la oss kjøre gjennom noen eksistensielle premisser først. Vi vet ikke hva som skjer etter døden. Alt tyder på at vi simpelthen opphører. Det er ikke at alt blir svart, men selve observatøren som kunne eventuelt sett at det ble svart forsvinner, så da blir på en måte potensiell persepsjon helt irrelevant. Du er ikke der lenger for å høre trærne som faller i skogen, så hvorvidt de gjør det eller ikke er… vel… ett fett. Så det er en litt teologisk antagelse, kan man kanskje si.

Et annet premiss er dette med at den som har en sterk mening i livet ikke blir deprimert. Det er en mer klinisk-eksistensiell påstand i psykologien. Om du har en god grunn til å henge rundt her på jorden, er sjansen lav for at du reker avgårde og henger deg på loftet. Og denne meningen kan være så mangt. I et av fagene våre så vi på en statistisk analyse som viste at det å ha barn (opp til 3) ga en moderat effekt på livsmening (helt til det gikk sykt fort ned igjen etter 3). Det var jo veldig statistisk-filosofisk. Og andre vil kanskje peke på venner, en idealisme som representerer noe “større enn dem selv”, abstrakte konsepter som “kjærlighet” eller “visdom”, og så videre.

Men hvordan kan premissene egentlig sameksistere? Vel, det blir å gripe etter mer klinisk psykologi. Når mennesker opplever lidelse, så er det et større behov for å se etter mening. Behandling av traumer over tid vil gjerne handle om å finne et narrativ som “gir mening” – det er en coping-mekanisme. “Ja, jeg ble mishandlet, men jeg ser jo også at jeg lærte mye og ble et annet menneske da jeg endelig fikk til å bryte ut av forholdet.” Vi bruker jo ofte dette i dagligtale når kjipe ting skjer også: “jaja, det var vel en mening med det”. Eller livsfilosofier av typen “livet er til for å lære” reflekterer litt av det samme: vi er ok med å ta en real smekk så lenge vi lærer av det – som om det finnes en post-mortem eksamen her.

Og vi kan også se dette i motsatt rekkefølge: om vi mener det er noe som gir høy grad av forestilt mening, som en viktig sak eller velferden til våre nære, så er vi ofte villige til å risikere mye – ofte også egen helse og tidvis eget liv. Folk gjør jo dette til og med for noe så lite edelt som jobb; som om bunnlinjer gjør noe fra eller til, eksistensielt sett.

Om vi tar et steg tilbake, så er jo dette paradigmet svært irrasjonelt. Det virker logisk fra et rent menneskelig perspektiv – de fleste vil nok tenke at det ovenstående er ganske “rett”, et knippe påstander som fra forskning, filosofi og det kliniske rom virker rett; det overrasker ikke. Samtidig er det jo sett med kalde øyne helt underlig… Gitt at vi har rundt 80 år på oss, og vi har en kropp som er istand til å fungere optimalt kun en mindre andel av den tiden, så er det eneste logiske på individuelt nivå å søke den veien som skaper best mulig opplevelse på kort og lang sikt. Dette er ikke snakk om hedonisme i den forstand at man skal spise alt man ser, dope seg og pule alt på to (evt fire) ben som frister. Det vil naturlig nok ødelegge for en del av opplevelsen på sikt. Så en bedre tanke er det man kan kalle “et komplett liv” med alt det det vil involvere av hobbyer, venner, gode vitser, bra mat, idrettsglede og hva enn – altså et liv der man mot slutten kan tenke seg at man er godt fornøyd slik at det å bli til markføde vekker så lite psykologisk smerte som mulig etter omstendighetene. Det er “the best bet”.

Ikke minst er det i et slik bilde fullstendig galskap å oppsøke lidelse. Å gjøre eller vedlikeholde noe som helst som skaper lidelse, vil være direkte dustete. Her er det viktig å huske å dra en linje mellom smerte og lidelse. Jeg sier ikke at du ikke kommer til å snuble i dørstokken eller kutte deg i fingeren, men dette er slikt vi kan leve med. Forskning viser at selv de som har opplevd å bli permanent fysisk ødelagt etter ulykker kommer tilbake til normal livsglede over tid. Dette fikser vi. Men det å gjøre noe som gir psykologisk smerte, det er noe annet. Jeg tror også at dette skillet er lett nok å forstå – jeg bruker ikke tid på å gå dypere i det.

Så la meg mot slutten heller gjøre en påstand ut ifra det jeg har sagt så langt: jo mer du setter deg i situasjoner som skaper lidelse, jo mer vil du oppsøke mening i livet – lure deg til å tro at det er en nytteverdi, en vits med det. Ikke så rart, kanskje. Du vil jo ikke måtte deale med at det var helt meningsløst alt det du led deg gjennom. Og med høyere klenging til mening, kommer også en større villighet til å utstå lidelse. Dermed har du en sirkel gående: du har det vondt, men det vonde gir mening, og med økt innsats kommer mer lidelse som igjen krever mer mening for å ikke skape massiv indre dissonans… rundt og rundt og rundt. Man kan bygge et helt liv rundt denne flukten.

Det å innrømme at lidelse er fullstendig irrasjonelt og meningsløst… det er en så potensielt tung prosess at det krever en massiv innsats for mange. Men når den er gjort, så er det kanskje mulig å faktisk leve, med så lite selvpåført “ouch” som mulig og med minimal virkelighetsflukt. Det blir, på mange måter, å leve for å være i live, heller enn å leve for illusjoner. Og meningen er livets opplevelser i seg selv.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *