Det Blodfattige og Kjedsommelige

Posted on Posted in #klinikerliv, Refleksjoner om livet

fightclub

“We’ve all been raised on television to believe that one day we’d all be millionaires, and movie gods, and rock stars. But we won’t. And we’re slowly learning that fact. And we’re very, very pissed off.”
― Chuck Palahniuk

Tja, når jeg våkner halv fem om natten fordi noe i meg har noe på hjertet… vel, da kan det gå litt begge veier med blogginga. Men jeg har sagt så mye rart på denne bloggen opp gjennom uansett, så føkk it.

Dagens (dvs nattens) tema er litt om dette med kjedsommelighet. Det er nok ingen hemmelighet at jeg kjeder meg fort. Forbanna fort. Når andre synes det er spennende at jeg har bodd i utlandet, drevet med proffsport og alt det der andre røret mitt, så er det ingen grunn til å la seg imponere, ass. Det er helt enkelt født fra at jeg evner ikke å kjede meg. Jeg foretrekker å jobbe på lukket avdeling med folk løpende etter meg med kniv enn at ting er døvt og A4. Det er eneste reelle grunn til at jeg gjør alt det jeg gjør. Så greit å ha det i hodet når jeg går videre i denne bloggposten: jeg er antageligvis mer sensitiv for fenomenet enn de fleste. Moving right along…

Det hender jeg møter folk som er nedfor. Og det hender rett som det er at jeg er det selv. Og her vil psykologien som regel være ekstremt irriterende og forsøksvis deskriptiv. “Det er ikke så rart, du scorer jo på Becks inventory”. “Du er jo høy på nevrotisisme og lav på åpenhet og ekstroversjon”. Og er det noe den kontemporære norske psykologien nettopp kan, så er det å komme med svar beskriver og normaliserer. Flinke, fintfølende, empatiske svar fra middelklassens lyse hoder. Etterfulgt av intervensjoner som hjelper en å bli mer tilpasningsdyktig. Vi har jo selvsagt også statistikk som viser at man har bedre helse om man er gift, at stabilitet er bra, at trygghetsfaktorer er viktige og så videre. La oss jobbe mot det sammen. Snart vil du bli en fin borger, mene som resten av oss. Nå koser vi oss dere…

Men denne modellen er bygget på det nettopp det deskriptive, på tendenser i store populasjoner. Og tanken er at siden det er slik “stort sett”, så må det også være bra/riktig. Som barn av vår gjentagende kultur, gjør vi også det samme i sykluser. Originaliteten er begrenset til fargen på IKEA-sofaen. Chuck Palahniuk, forfatteren av Fight Club, har mer enn et par gode poeng i denne sammenheng. Filmen og boken er i praksis en individualiseringsreise i Jungiansk ånd. Protagonisten velger en ekstrem vei for å finne seg selv. “How much can you know about yourself, youve never been in a fight?”

Gjennom neseblod, puling, forkastelse av det materielle og et stort “screw it” til at verdens svar stemmer, blir den apatiske og nedstemte til et reelt menneske; han går fra diffuse omriss til skarpe tydelige kanter. Det er ikke ryddig, sterilt og pent, men det er også hele poenget. Og det funker.

I den ånd, la meg få komme med det jeg selv mener er “greia” med terapi og utøvende psykologi. Jeg mener det er total idioti å basere seg på at poenget i feltet er å “hjelpe folk tilbake til funksjon”. Målet om å få en person tilbake i rekkene, få vedkommende til å klare en dag til i en umenneskelig setting som et tannhjul, er å bringe vedkommende nærmere å virkelig være syk. Som noen lyse hoder i den mer dynamisk-analytiske delen av psykologien har påpekt: “kanskje det faktisk er livet til klienten som suger?!”

Og om dette skal endre seg, så er ikke vår funksjon å hjelpe noen tilbake til “the suck”. Det er dette som er kjedsommelig og blodfattig. Kjedsommelig for klienten, en slags treig død. Blodfattig av terapeuten som ikke klarer å hjelpe personen til å bli et ekte individ, og at hen er mer opptatt av å “ta godt imot, støtte og respektere” enn å mene noe, komme med direksjon og tolkning. Poenget er å hjelpe personen med alt som står i veien for å være seg selv, møte sine løgner og komme til ærlighet i handling; for å slippe et døllt og dysfunksjonelt liv.

Betyr det at alle skal ut og være anarkister og brenne biler i gatene, eller dra på “finne sæ sjæl”-reise til Thailand? Nei, for all del. Du kan være mellomleder, rørlegger, advokat eller vaskehjelp. Du kan bo på en strand på Bahamas eller ha hus på Bygdøy. Du kan være singel, gift eller “ha det komplisert” på Facebook. At jeg bruker Fight Club som modell er heller ikke bokstavelig ment. MEN…. men men men… jeg har tenkt til å stå for noe jeg hørte fra en smart psykolog en gang: den som har mening, blir ikke deprimert. Og å ha mening i livet, betyr også at du har meninger. Det er det at du har tatt en hel fuckload med beslutninger om hva ditt standpunkt er om ting, som gjør at du får et skarpt omriss heller enn å være en skygge i tåka. I starten har vi meninger og personlig mening gitt oss av religion, kultur, samfunn, foreldre og venner. Etter hvert må vi ut på “The Hero’s Journey” og definere oss selv fritt for fasitene. Den store oppsiden ved det er å slutte å være redd for å bringe sitt eget til bordet: “her er det jeg tenker – la oss gnisse mot hverandre!”

Og her… bør terapeuten ha avklart seg selv, og hjelpe klienten med å gjøre det samme. Selv når samfunnet helst vil ha tilbake sitt tannhjul, og det er tidvis ubehagelig å jobbe nede i grumset, i sinnets gjørme. Og selv når man kanskje heller vil sitte og ha en høflig samtale om livets flatpakkede sider.

 

One thought on “Det Blodfattige og Kjedsommelige

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *