Å Stå frem som Seg

Posted on Posted in #klinikerliv, Refleksjoner om livet

shutterstock_99170549

“Be sure that whatever you are is you.”
― Theodore Roethke

Jeg er fristet i selvironiens navn å si at dette er en klisjé, og gjøre det hele litt low-key. Men å gjøre det vil på en måte devaluere budskapet unødvendig, så jeg synes heller det er greit å bare møte temaet direkte. Inspirasjonen til innlegget kommer tildels fra en artikkel av Cecilie Benneche på psykologisk.no. Det er en slags re-visit til skam og selvfølelse; temaer jeg har vært inne på før. Men i akkurat denne sammenhengen er det snakk om en slags grunnleggende skam, en slags vinkling om at “det er feil å være deg”. Altså ikke at det er en skam ved visse sider av deg, noe du har gjort, eller en eller annen “hemmelighet”. Istedet ser artikkelen på det at å inneha din identitet og ditt Selv, og at det oppfattes som å være feil.

Dette tror jeg er noe utrolig viktig å adressere. For om man ikke klarer å møte den man er i bunn og grunn, vil livet i stor grad begynne å handle om en flukt fra seg selv. Man vil ikle seg mange masker, ta på seg mange roller, for å kunne være noe man ikke er. Det å være et alter ego gir mulighet til å vinne noe, ta en stilling, få en karakter, fikse en eller annen biff, få seg en viss partner – hva nå det kan være. Men det blir jo på en måte til aske i munnen når man stadig vender seg mot noe nytt fordi det man ga jernet for under sitt “pseudonym” ikke ga det man ønsket og higet etter.

Jeg tror vi også her er i noe viktig vedrørende krav og forventninger (fra en litt annen vinkling enn tidligere). Det er født en tanke om at det du skal møte, vil du ikke klare å møte med mindre du blir noe annet eller noen andre. Utallige selvutviklingsretninger og psykologiske triks ber deg jo også modellere noen andre for å komme deg frem. “Vær som Steve Jobs, så blir du kreativ og smart og rik”. “Vær som elitesoldat, så blir du tøff nok til å takle livet”. Dette fôrer rett inn i den patologiske tanken om at det å være deg og takle livet som deg ikke vil fungere. Og det selger og selger og selger. Så dette tror jeg er en veritabel gullgruve for manipulerende skittstøvler såvel som en stor menneskelig smerte (disse to korrelerer jo ofte).

Men saken er jo selvsagt at dette er noe tøv. Selv om du kan prøve å fortelle deg selv noe annet, så vil du måtte møte livets utfordringer som deg selv til slutt. Du vil måtte finne måter å løse problemer på som er i tråd med deg selv, ta livsvalg som resonnerer med deg selv, stå for dine handlinger som deg. Å leke pirat for å kunne finne skattekisten, er et barns spill.

Og til syvende og sist vil du måtte møte døden som deg selv. Her kommer også min kjærlighet for eksistensialisme og eksistensiell psykologi tydelig frem; det setter ting på spissen. Det å huske at du kommer til å måtte gå til jorden uten at du har blitt noe bedre eller modigere eller smartere, er en utfordrende tanke. Jeg tror noe i oss håper at vi før den tid erverver oss nok livsvisdom eller får en eller annen massiv innsikt i sen alder som gjør det mulig å stå opp mot mannen med ljåen med stoisk ro. Men saken er at dette er det du selv må gjøre. Akkurat som du er, med de feilene og styrkene du innehar. Og det samme gjelder alt du også gjør i livet. Alt sammen er signert med ditt navn. Ingen boklærdom vil egentlig endre dette nevneverdig. Sånn sett er spørsmålet “er du klar for å dø?” et godt spørsmål. Ikke fordi det skal skje i dag eller i morgen, nødvendigvis, men fordi det belyser hvorvidt du tror du skal gjøre eller bli noe for å klare det, heller enn å innse at du uansett vil gå den veien som du er, har vært og vil bli.

Så hva er saken her fra et mer terapeutisk ståsted? Vel… det er noe helt essensielt ved å hjelpe mennesker å kunne stå ved sin egen identitet og slutte å prøve å flykte inn i noe annet/noen andre eller stikke av fra verdenen de lever i på ett eller annet vis. Det handler om en prosess som bringer personen istand til å dra av seg sine masker og underskrive med egen signatur. Individet må bli istand til å møte både livet og til slutt døden med eget pass i hånden. Det er på ingen måte en enkel eller kortvarig prosess å havne på dette stedet i seg, men man må jo nesten spørre seg om det finnes noe reelt alternativ…

Sånn, det var en litt heavy post på en litt grå dag. Jeg gjør seff mitt beste for å matche blogg med værforhold 🙂

Peace!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *