Selvmobbing

Posted on Posted in #klinikerliv, Refleksjoner om livet

mobbing

“The torture of a bad conscience is the hell of a living soul.”
― John Calvin

Altså, folkens, det er mye å gjøre om dagen med studier, artikkelskriving og mine kjære klienter, så beklager ekstrem treging hva angår bloggen. Men det er bare sånn livet er, er jeg redd. Jeg lever liksom ikke av bloggen akkurat, så ressursene blir fordelt litt annerledes enn hvordan gjengen i tv-serien “Bloggerne” gjør det.

Men i alle fall, la meg hive ut noen ord om et konsept som dukker opp i all klientjobbing, sånn stort sett. Altså, grunnpremisset for at man ønsker å jobbe litt eller mye terapeutisk med seg selv, er at det har skjedd ting som har vært vondt, eller noe har ikke skjedd som burde skjedd (altså du burde hatt mer støtte fra familie, feks, men det uteble). Dette kan vel helt grovt sett anses som et eksternt perspektiv. Altså, “noe der ute forårsaket noe kjipt i meg”. Dette er greit og selvfølgelig – i den grad at det er rettferdig å spørre hvorfor jeg gidder å skrive det. Vel, grunnen er at det kjipe med slike hendelser er at vi modellerer. Vi mennesker er dritgode på å kopiere atferd, og dette er jo gjerne en kjempebra greie – om vi skulle lære ting helt “manuelt”, så hadde det knapt vært mulig å overleve.

Det er dog en stor nedside her, og det er at vi kopierer også det kjipe. Når man kommer for å jobbe med seg selv, så er det ikke egentlig så ofte det er det som har skjedd i seg selv som nødvendigvis er problemet, men konsekvensene av det (unntaket er jo traumebehandling i ymse former). Og en slik konsekvens er at man fortsetter å vedlikeholde problemet som før var eksternt. Altså, for å ta et vanlig eksempel: Lille Ole blir mobbet i noen år på skolen. Dette var dritkjipt. Så blir Lille Ole om til Store Ole, og mobberne fra skolen er borte for lengst. I sin nye jobb er det ingen som går rundt og tyner han. Men Ole står likevel foran speilet jevnlig og sier stygge ting til seg selv. Og når noe går galt i livet, begynner han å snakke dritt til seg selv med mange av de samme ordene som mobberne brukte en gang i tiden.

Kort sagt: det eksterne perspektivet har blitt et internalisert perspektiv. Det har slått rot på innsiden heller enn å forbli “noe kjipt som skjedde utenfor min kontroll”. Og dette er vel en av de store tragediene i den menneskelige psyken: vi blir våre egne torturister. Vi har ikke blitt gitt nærhet, så vi klarer ikke gi oss selv nærhet. Vi har blitt såret, så vi sårer oss selv. Vi har blitt avvist, så vi nekter å akseptere oss selv. You get the idea.

Greit, da er det tilbake for å lese mer testteori for min del. Ha en fin helg’a!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *