Selvaksept

Posted on Posted in Coaching, Refleksjoner om livet

acceptance

Happiness can exist only in acceptance.

George Orwell
Om man Googler selvaksept, kjøper en selvhjelpsbok om emnet eller roter seg inn på temaet via psykologiske tidsskrifter, kommer man gjerne fort inn på vinklinger som går på å tilgi seg selv, elske seg selv, si og tenke fine ting om seg selv og så videre. Jeg går med en snikende følelse av at dette er terapeutisk eller eventuelt spirituelt vrøvl. For all del… å tilgi seg selv er sikkert veldig fint. Men jeg tror hele denne “pakken” i sitt rosenrøde slør er ganske langt til skogs hva angår selvaksept.
Derimot har jeg en hel del gode ting å si om å gå inn i dette fra et perspektiv av kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans, kort forklart, er en uoverensstemmelse mellom hva vi tenker, føler og faktisk gjør. Og det skaper en uro i oss, og ikke minst en driv for å finne ut av det. Dette kan være ekstra ille om det er noe som skaper konflikt i egen identitet. Et klassisk eksempel brukt av forelesere i det ganske land (og utenfor), er personen som hevder å være sunn. Vedkommende jogger jevnlig, spiser rett og tar sine vitaminer. MEN… personen røyker. Auda… hvordan skal man klare å konsolidere noe slikt? Vel, man har de facto to valg: enten slutte å røyke (noe som er vanskelig) eller finne på en indre utvei av typen “jeg er jo så sunn ellers, så jeg kan unne meg noen sigaretter nå og da”. Gitt at begrunnelsen er kompatibel med egen personlighet, vil uroen gi seg. Man har akseptert dette i seg selv.
Et mer dramatisk eksempel er soldaten som anser seg selv som en hyggelig fyr, har mange venner, kanskje en familie og tenker på seg selv som en samfunnets støtte. Men så blir han satt i aktiv tjeneste og ender med å drepe et eller flere andre mennesker. Om vedkommende ikke klarer å konsolidere identiteten “jeg er en bra person” med “jeg drepte akkurat noen”, vil det kunne oppstå en ganske enorm angst. Visse teoriserer til og med om at dette er en av flere mulige årsaker til PTSD.
Kort sagt: å akseptere seg selv handler etter min mening om å klare å konsolidere forskjellige sider av seg selv. Om jeg ikke klarer å finne en god indre grunn til at en partner liker meg, så vil jeg antageligvis sabotere et forhold mye som et donert organ kan avvises av kroppen. Hvis jeg ikke klarer å finne koblingen mellom at selv en ellers hyggelig person som jeg tross alt er, også kan ta liv, vil jeg ikke være en effektiv soldat.
Dermed er også dette med å akseptere seg selv en kontekstbasert og stegvis prosess; det tar tid og arbeid. For hvert område i livet hvor man kjenner at det “gnisser”, vil det være et behov for å utrede og gjennomføre en passende prosess for å falle til ro – enten ved å justere sin atferd eller ved å endre eget bilde. Hva som er best, avhenger veldig av konteksten. I eksemplene over, ville jeg nok valgt å slutte å røyke, men heller endre eget indre bilde med tanke på å skyte siden det å møte opp i krig uten den evnen er noe selvutslettende. Og jeg er ikke Jesus-aktig nok til å bare stå der.
Men sånn rent bortsett fra ytelse og helse, hva er vitsen med selvaksept i det hele tatt? Det er et rimelig spørsmål når jeg tross alt sier at det er noe som kan ta sin tid. Akkurat her vil jeg gjerne referere til mannen bak ideen og boken “Flow”: Mihaly Csikszentmihalyi (dagens tungegymnastikk).
Han er ofte sitert rundt konseptet om å “finne sonen” og “havne i flyt” med tanke på sport, musikk og andre prestasjoner. Men hans mer altomfattende argument er at man får en økt generell livskvalitet om man har minst mulig som forstyrrer sin bevissthet. Nettopp derfor er også disse forskjellige altoppslukende aktivitetene så verdifulle: de stenger ute alt “bråket” – selv i et samfunn fullt av distraksjoner og mas.
Men målet er altså at selve livet kan være en slags kontinuerlig flyt, en tilstand av uforstyrret og fokusert bevissthet. Og mye som å fjerne sandkorn fra en ellers veloljet motor, vil det å korrigere indre dissonans bidra til å fjerne vår mentale sand slik at sjansene for flyt-opplevelser i det daglige er større. Heldigvis finnes det også en lang rekke deskriptive prosesser fra psykologien som beskriver hvordan man kan gjøre dette for forskjellige temaer. Så gitt at man har gidd og ser verdien i det, er det absolutt mulig å begynne reisen.
Rock on 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *