Alene og sammen: å finne sæ sjæl

Posted on Posted in Coaching, Refleksjoner om livet

 asrham

“Most people are other people. Their thoughts are someone else’s opinions, their lives a mimicry, their passions a quotation.”
― Oscar Wilde

Da har det gått litt over en uke igjen og nok en modul med The Art of Storytelling er over. Siden disse kurshelgene er såpass krevende, er jeg nå på en fridag. Og da er det tid til å skrive noen velmenende ord. I dag tenkte jeg å skrive et par ord om å finne ut av sin egen personlighet og identitet.

I sosialpsykologi er det en del teorier som går i retning av at vi egentlig aldri har noen reell selvskapt identitet. Og det finnes også en del filosofer som har grunnet over det samme. I praksis er tanken at alt vi sier om oss selv ting som andre har sagt om oss, og vi er det vi oppfatter at vi er gjennom vårt miljø. Og oftest gir folk uttrykk for slike attributter når de blir spurt om hvem de er: “Jeg jobber på X, er Y år gammel, dyktig i Z og heter P.” Noe slikt. Det er, kort sagt, ting man ville visst bare ved å stalke deg en stund uten å engang behøve å ha en samtale.

Samtidig finnes det en annen side av dette. Dette kommer gjerne frem gjennom de mer abstrakte tradisjonene, både psykologiske, filosofiske og spirituelle. Innfallsvinkelen her er å gå dypere inn i personligheten ved å stenge av for eksterne stimuli, eller ved å begrense denne til helt spesifikke temaer(slik som å bruke Koan type spørsmål, mantraer, Zen-øvelser osv). Kort sagt: om jeg setter meg lenge nok i et tempel, en hule eller lignende, hva bobler opp fra mitt indre?

Gjennom denne typen prosesser har det i min erfaring blitt til at både jeg selv og andre skaper langt mer infløkte svar. Folk gir faktisk slike svar som vi leser i mytologiske skrifter (bibelen, Tao Te Ching, buddhistiske skrifter, gnostiske skrifter osv). Dette er ganske spesielt sammenlignet med den svært simplistiske og eksternt definerte personligheten og karakteristikkene vi velger derfra. Samtidig sier disse indre dynamiske historiene om oss selv en hel del mer om opplevelsen av oss kontra etikettene.

Sånn sett tenker jeg at det hadde vært rasende festlig å se noen gjøre identitetseksperimenter med de som kommer ut på andre siden av slike opphold. Hva sier Jon Jonsen og Janne Jansen om seg selv etter et år i Ashram kontra etter å ha jobbet i Orkla like lenge? Kanskje slike forsøk har blitt gjort for alt jeg vet – jeg er åpen for min egen ignorans.

Uansett tenker jeg for vår egen del at det å ha en periode av livet sitt utenfor samfunnet er ganske så viktig. For egen del valgte jeg å sitte et par år i Athen og fokusere på egen indre reise. Og i flere kulturer er det å utestenge mennesker en periode fra samfunnet før de innvies som voksne, en tradisjon som strengt opprettholdes. Jeg tror det har en positiv og viktig funksjon (selv om det ikke er så lett å rive seg løs fra alle sine referansepunkter en periode her i vesten). Alternativt tror jeg vi kan havne i den fellen at alt vi vet om oss selv kommer fra vår relasjon til andre, noe som kan oppleves som veldig ustabilt.

Kort sagt litt som jeg har sagt i andre poster tidligere: “hvem er du alene i et mørkt rom?”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *